Musikalsjangeren bygger ofte på gjenkjennelige mønstre – kadenser og intervaller som kan gi oss følelsen av å ha hørt melodiene før. Men det er nettopp denne gjenkjenneligheten som gjør at en musikal låter som en musikal. Edvard hadde fullt driv fra første tone, og vi kjedet oss aldri. Den levende musikken i orkesteret, snarere enn playback, løftet forestillingen ytterligere og ga publikum en autentisk opplevelse.

Utøverne – både på scenen og bak – viste profesjonell kvalitet. Publikum fikk det man kunne forvente av et ensemble på dette nivået: en opplevelse som holder høy standard. Men det som virkelig fortjener å trekkes frem, er scenografien. Lysdesignet, i samspill med projiserte bakgrunnsvideoer, skapte et romlig uttrykk som flere ganger gjorde det vanskelig å skille levende skuespillere fra projiserte bilder. Effekten var både forførende og forvirrende – og sørget for at selv bakerste rad føltes tett på handlingen.

Et gjennomgående grep i forestillingen var skålingen. Kanskje mer enn man først forventer, men samtidig et mulig ekko av virkelighetens festglade Kristiania-bohemer.

Edvard er uten tvil blant det beste som har blitt satt opp i Hønefoss. Denne produksjonen fortjener et større publikum og burde absolutt finne veien til scenene i Oslo – eller «Kristiania», som Munch selv ville kalt det.