At Norge har verdens beste kredittverdighet skyldes i hovedsak ett forhold: oljefondet. Dette fondet er ikke et politisk leketøy, men et resultat av tiår med nøkternhet og disiplin, et felles sparefond for kommende generasjoner. Når enkelte nå foreslår at vi skal stille som garantist for lån til et krigsherjet land med usikker framtid, er det ikke lenger snakk om symbolsk støtte, men om reell finansiell risiko.
Hva betyr det å være garantist?
Å stille garanti innebærer at Norge forplikter seg til å dekke tapet dersom låntakeren, her Ukraina, ikke klarer å betale tilbake. Uansett hvor solidarisk formålet er, er dette i praksis å sette norske sparepenger som pant for en tredjeparts gjeld. Ettersom Ukraina allerede er avhengig av vestlig støtte for å overleve økonomisk, er det høyst usikkert om landet vil kunne betjene et lån i overskuelig framtid, særlig hvis krigen trekker ut eller ender i et kompromiss som gir svak økonomisk kontroll over egne ressurser.
Det sies at russiske midler i Euroclear skal brukes som sikkerhet, men dette er i beste fall teoretisk. De midlene er frosset, ikke inndratt, og det finnes ingen rettskraftig mekanisme i internasjonal lov som gjør dem til Ukrainas eiendom før krigen er over og et internasjonalt oppgjør eventuelt gir grønt lys. Inntil da er dette ren spekulasjon.
En PR-gevinst – men hvem betaler regningen?
Når danske og europeiske kommentatorer ber Norge «bruke sitt astronomiske oljefond for Europas fremtid», er det lett å høre undertonen: Europa trenger pengene våre mer enn våre råd. At Jens Stoltenberg – som tidligere Nato-sjef – nå trekkes fram som mulig brobygger mellom EU og Ukraina, kan gi oss applaus i Brussel. Men applaus betaler ikke regninger.
Det er ikke første gang norske politikere fristes til å bruke oljefondet som utenrikspolitisk verktøy. Men oljefondet ble ikke opprettet for å kjøpe internasjonal innflytelse. Det ble opprettet for å sikre velferden i et lite land med stor oljeformue, når inntektene en dag tar slutt. Å sette fondets trygghet på spill for å pynte på Norges image i EU, er en farlig blanding av idealisme og PR-trang.
Hva kan skje i verste fall?
I verste fall kan Norge – dersom Ukraina ikke klarer å betale og de russiske midlene ikke frigjøres – måtte dekke milliardtap direkte fra statskassen eller oljefondet (Dette er ca 3 ganger statsbudsjettet for 2025). Det vil kunne svekke vår kredittverdighet, presse kronekursen og skape politisk uro. I tillegg vil det åpne døren for nye krav fra EU om «solidariske bidrag» når neste krise oppstår. En gang garantist – alltid garantist.
Å kalle dette risikofritt er derfor misvisende. Det er ikke risikofritt å garantere lån i krigstid. Det er gambling – ikke nødvendigvis med onde hensikter, men fortsatt gambling. Og innsatsen er den økonomiske tryggheten som generasjoner av nordmenn har bygd opp.
En oppfordring til ettertanke
Solidaritet med Ukraina er viktig. Norge bør bidra – og gjør allerede det, både humanitært og militært. Men garantier for billionlån er ikke solidaritet, det er finanspolitisk risikosport. I en tid hvor oljefondet vokser raskere enn politisk fornuft, trenger vi ikke en finansminister som spiller høyt for å imponere Brussel, men en som vokter fondet med den samme forsiktigheten som skapte det.
Det er forskjell på å hjelpe – og å sette husets sparepenger på roulettebordet i EU.
