En pårørende skrev følgende til Pensjonistpartiet:

«Vi lever i et av verdens rikeste land, men hvordan behandles egentlig de eldste og mest sårbare i helsevesenet? Mitt eksempel handler om en dement pasient, men dette kunne vært hvem som helst av våre eldre samfunnsborgere.

En dement pasient på et omsorgssenter opplevde akutt krampe, mistet bevisstheten, hadde rullende øyne og sterke brystsmerter med strålinger i armen. Disse symptomene, i legmannens øyne, peker klart mot et akutt hjerteinfarkt. Likevel besluttet omsorgssenterets tilsynslege, via telefon, å ikke tilkalle ambulanse. Isteden ble pasienten gitt nitroglyserin og morfin uten effekt. Det var først etter sterkt påtrykk fra pårørende at pasienten ble sendt til sykehuset og fikk tilsyn av spesialist.

På sykehuset ble det raskt klart at pasienten ikke ville bli prioritert for livreddende behandling som utblokking eller kirurg. Begrunnelsen var at pasienten var dement og over 80 år gammel. En lege forklarte dette med «beregninger av cost-benefit», hvor smertelindring og palliativ behandling var eneste alternativ».

Dette får Pensjonistpartiet til å reise dypt bekymringsfulle spørsmål og problemstillinger:

Har eldre og demente ingen rett til øyeblikkelig hjelp? Helsepersonelloven § 7 pålegger helsepersonell å gi nødvendig hjelp ved fare for liv eller alvorlig helseskade. Hvorfor blir slike pasienter systematisk nedprioritert i strid med loven? Er dette et brudd på den hippokratiske eden?

Aldersdiskriminering i helsevesenet? Hvorfor må alder og demensdiagnose definere pasientens tilgang til behandling? Dette er diskriminering som bryter med prinsippet om lik rett til helsehjelp, uavhengig av alder eller livssituasjon.

Mangel på etisk styring. At økonomiske vurderinger som «cost-benefit» overstyrer medisinske beslutninger, viser en alvorlig systemsvikt. Dette gir inntrykk av at helsevesenet bevisst fratar eldre deres grunnleggende rett til verdig behandling.

Pårørendes byrde. Det er uholdbart at pårørende må kjempe for å sikre grunnleggende helsehjelp. Hva skjer med de eldre som ikke har sterke pårørende til å stå på deres vegne?

Ovennevnte eksempel illustrerer en praksis, som ligner «passiv dødshjelp uten samtykke». Er dette virkelig helsevesenet vi ønsker i Norge? Er vi villige til å akseptere at eldre og demente i realiteten blir «økonomiske avskrivinger»?

Som storsamfunn må vi stille ansvarlige styringsorgan og helsemyndigheter til ansvar for hvordan eldre behandles. Pensjonistpartiet vil kreve at helsevesenet respekterer grunnleggende etiske prinsipper og sikrer verdighet for alle, uavhengig av alder og diagnose.

La oss ikke glemme at vi alle en dag kan stå i samme situasjon.